Min trofaste venn Twin Otter ble brått ble revet fra meg i dag.

I mange fine stunder på mange flystriper har den gitt meg mye glede. Den har vært trofast og pålitelig, aldri vist frem noe annet enn sine beste sider. Den har stått meg bi i både motving og medvind. Det er med sorg å registrere at dens bortgang ene og alene skyldes min grådighet etter flere minutter i luften. Dens begrensninger var kjennte, og så lenge den fikk mAh til livets opphold var den en god venn. I dag var det tomt, sørgelig tomt. Ingen flere elektroner ville strømme ut i de livgivende ledningene og de to hjertene sviktet brått og utilsiktet. Min venns største fiende - tyngdekraften tok overtaket. Jeg kunne ikke redde han fra denne kraften. Jeg gjrode mitt aller ytterste for å redde min venn fra denne livsfarlige situasjonen, men livet sto ikke til å redde. Utenfor Ulvens gresslagte vidder var det kun å konstatere at min flyvende venn rask ble forvandlet fra et luftens vidunder til et stygt og ubamhjertig syn av en haug med balsaflis. Livet stod rett og slett ikke til å berge. Så her ligger nå min venn, Twotteren - på likskue. Jeg vurderer å gi den akutt førstehjelp med det beste som finnes av lim og CA, men min venn vil aldri bli seg selv igjen - og det vil bare minne meg om da jeg ikke kom til min venns redning. Denne lille historien kan nok minne oss alle om at man ikke skal presse sine flyvende venner for langt. Og de av våre flyvende venner som tror de ikke kan erstattes, så vil de fort oppleve at det er noe som kan løse eierens sorger permanent, og finne en infam trøst i sorgen over den tapete venn. Da drar han VISAKORTET! Det er den ultimate løsningen - også i dette tilfellet! Ny Twotter blir bestillt i morgen, og solen kan igjen stå opp over en lykkelig modellflyver som kan kjøpe nye venner med et visakort.